Mary et avbrekk i Fredshagen. Forstatt tidlig nok til å kunne få denne tiden for seg selv.
Små forsiktige sipp av teen var triggeren på å sette hodet inn i en dvaleprosess.
Et maskineri er definisjonen som flest virket å knytte til henne.
Dette ble mottat som et kompliment. Det fikk en statsleder oppleve under et seminar hvor Mary hadde hovedansvaret. Men fra ham var det ikke ment som noe positivt. Han fortsatte å bemerke hans fortvilelse av at en slik skjønnhet var forkastet på en robot uten følelser.
Dette var tanker som streifet henne nå.
Nok et sipp. Tanken kastet bort.
Eller kanskje det var den gudommelige svale morgenvind som dro med disen fra slettene utenfor Hotellet.
Mary hadde ofte tenkt å ta turen rundt i Botswana. Men jobben var i seg selv så fokusert på å ikke bære tegn av noe form for mulige karakteristikker for hvor dette stedet egentlig lå.

Hovedkonseptet ligger i å kunne tilby et seminarhotell som forstår viktgigheten av å være distrè og helst gjerne fullstenig usynlig.

Rôdenbahn One var et slikt konsept.

Dette var dagen hvor avtaler kunne nærme seg en faktisk enighet. Noe som betydde 5 hektiske dager med internasjonale deltagere fra så ulike land at arrangementet allerede startet to år før.
Mary var arkitekten bak systemet som hadde profilert hver  deltaker etter dems behov og ønsker.
Ingen hotellrom var identisk. Hvert hadde en tone av å skulle være et vanig hotell. Men innredet etter dems egne preferanser. Detaljer bare underbevistheten muligens kunne finne noe truende.

Bare 7 minutter hadde gått av pausen. Hun var ikke den som satt seg ned i meget innviterende stolene som var fordelt ut. Borenden var god støtte. Beina i kryss og venstre arm hvilende over den høyre, som holdt koppen.
Et system bare Mary selv kunne se en logikk i. Men det fungerte. Og det var alt som var viktig.

Dette stedet hadde en underlig effekt. Som en slags Edens Hage. Om den hadde et luksushotell.
Bygget var veldig komplekst. Uttad ganske i stil med britisk kolonial. Store søyler i tre prydet framsiden som en gang var inngangen til hotellet som opprinnelig hadde stått her til det brant ned.
Frederick Rôdenbahn kjøpte både eiendommen og gjorde en meget god avtale på land rundt. Dette var ikke bare stedet for et helt nytt stealth hotell for eliten. Men også hans egen hovedbase for sine egne interesser som lå langt unna de ubehagelige flate samtalene politikerne ville kaste mellom seg.
Hotellet fikk nyte et massiv urørt landområdet. En langstrakt park fra restauranten i bygget. Den var kopiert etter deler av bassengene og fontene i solpalasset.
Derimot med teknologi hadde Rôdenbahn Evolve, en egen forskningsektor som bestod av flere ulike underselskaper som hver fokuserte på egne områder som til slutt hadde en funskjon sammen.
Vannet var knyttet til et kjøleanlegg som gikk dypt ned i bakken. Slik unngikk de å miste vann til fordamping av det varme klimaet. Fontenene benyttet en kombinasjon av holografisk videomateriale og hvor små nedkjølte nanopartikler av silicon ble sprutet ut av små dyser sammen med vanndamp. en hemmeligstemplet prosess bandt den sammen til å skape noe som overgikk definisjonen illusjon.

Men Mary satt altså i Fredsparken. En liten firkantet åpning inni byggstruktruren hvor gjester kunne gå for røyking og andre behov under pauser.  De massive aspektene av hotellet ungikk Mary ganske likt den samme entusiasmen noen katter har for et speil. De var uansett ikke en del av hennes arbeidsområder.

“Har du en en lighter, eller noen fyrstikker?”

En eldre kvinne kom forsiktig igjennom døren fra resepsjonsområde.

Mary var ikke forberedt på noen mennesker iallefall fortsatt i 13 minutter. En skvett glohett Earl Grey landet på låret. Men i prosessen med å snu seg for å imøtekomme denne kvinnen kamuflerte hun både flekk og pinen. At ansiktet nå var smålig rødt kunne lett skyldes på den stekende solen, som fortsatt krøp opp horisonten langt unna.

Mary opplevde et øyeblikk med et blankt sinn. Ingen profil passet til denne kvinnen når det gjald røykepreferanser. Men hun dro seg raskt tilbake. Uten å svare passerte hun henne uten noen tegn til å å ha noe videre plan.
Restauranten og ballsalen skulle bentyttes til seminaret. Alt av overflødige gjenstander hadde blitt fjernet. Men hun erindret noen bokser med tilbehør hadde blitt plassert i ett av lagerommene ved Baren.

Som et lyn var hun tilbake. Med en kartong fylt av lightere. Et unormalt behov for å lysne sitasjonen kom i form av: “Hotellrekvisita. Du vet aldri hvilken som faktisk fungerer”

“Tusen takk” Svarte damen.
Hun tente opp. En søt duft spredte seg.

“Revmatisme”

“Unnskyld?” Skvatt Mary tilbake.

“Jeg røyker dette for smertene. Men du finner ikke den informasjon i noen logg.
Jeg er forresten Margerethe”

Mary smilte opp. Endelig noe informasjon til å oppsøke hvem denne underlige, men fascinerende damen egentlig var. Hodet jobbet raskt.

Margareth Fairfield. 64 år. Ekspert i konflikthåndtering med både utdanning og god yrkeserfaring som psykolog. Ble engasjert til å være en pådriver for å holde viktige prosesser gående. Og samtidig gi profilering på deltakerne under oppholdet.
En kvinne som ikke var ukjent for noen i det internasjonale miljøet. Men nesten uten spor i den vanlige sphære.
Et menneske uten en direkte målsetning om noe privat liv eller en søken for pensjonist-tilværelsen. Istedet fortsatt i arbeidsmodus.
Mary kunne virkelig ikke se noe tegn til at denne kvinnen som på papir hadde klar å knytte bånd mellom øst og vest. Samtidig kunne sitte så avslappet med en massiv joint hvilende i hånden.

Mary hilste tilbake og spurte i en mer fattet tone om det var noe annet som kunne gjøre tilværelsen bedre.

Margerethe smilte varmt. “Noen få minutter på morgen og kveld. Det gjør takten fortsatt god. Og ønsket.”

Mary forstod godt og nikket nikket med en tydelig beksjed om enighet.

Deretter satt de stille i de fem minuttene som gjenstod av total avkobling før kaoset startet

Share