Som barn hadde var det drømmer hvor jeg bøyet beina og tok av i luften. Over nabolaget jeg som yngre vokste opp i ble sett ned på fra oven.
Naturligvis beget kroppen seg framover ved svømmebevegelser, for man hadde ikke alle sett supermann som liten.

I drømmene mine var luften renere. Det var lettere å puste. Kroppen var rolig i denne tilstanden veldig ofte. Ting jeg drømte om, viste seg å gå i oppfyllelse i en annen realitet av tilstand.

Er så takknemmelig drømmene så ofte ble husket.

Men i tenårene endret drømmeverden seg drastig.
Den fortsatte å være krystallklar hvor det var helt umulig å skulle ha forstått det ikke var virkeligheten. Nesten tydeligere enn verden rundt meg på den tiden virket.

Dette var en tid med endring på ens rolle i samfunnet og hvor det var betydelig mer å bekymre seg over. Du skulle skape din framtid. Selv om dette var fortsatt langt utenfor ens rekkevidde til å begripe hva innebærte.

Dette speilet seg i drømmene. Den mest dominerende følelsen var ikke håpet, men håpløsheten. Ikke alle var så uheldig å måtte oppleve dette så enormt. Og noen kanskje ikke i det hele tatt. Det har vel mest av alt å gjøre med ens oppvekst?

Min oppvekst var et landskap av frykt. Mobbingen startet i første klasse. Psykiske symptomer som viste seg i bevisthet igjennom panikkangst, søvnparalyse, nattskrekk og mareritt.

De første årene var det ikke så ofte eller kraftig forutenom noen veldig få situasjoner. Og med det mener jeg de første gangene man opplever slikt.

I drømmeverden kom denne frykten fram med sterke inntrykk i form av karakterer, omverdens landskap. Hvordan denne verden kunne være i en total kaos på grensen til øyeblikket hvor alt kollapser.

Det var en drøm hvor alle i familien var livredd. Himmelen var fullstendig skyet av kraftige stormskyer. De var like røde som intense solnedganger vi ser om sommeren. Noen skyer var derimot brunlige dystre. Vi visste at dette var slutten på livet for hele verden. På himmelen kom enorme uidentifiserte svarte romskip. Jeg kunne ikke se dem flytte på seg med noe hastighet. Men vi bare visste det. Nede i boden i hjemmet var alle sammen og alle innså at det var et øyeblikk igjen.

Jeg var livredd.

Et sterkt lys og deretter en intens varme som ikke var vond. men plutselig og en følelse av å oppløse til intet. Som våken fra slike drømmer fortsatte kroppen å reagere som om det hadde tatt sted. Og skulle deretter behandles som bare en drøm. Ingenting mer. Men det er bare tull. Selv om de ikke er lik virkeligheten kan man ikke vurdere denne saken på grunnlag av sine egne erfaringer basert på at det er tross alt tydelig at mennesker er ganske ulike på hvordan vi oppfatter verden og tolker den til minner og drømmer.

Disse drømmene som var på alle måter en massiv metafor av følelsen frykt. Situasjonen er såpass håpløs at valg ikke er lengre. Det er ingen stemme du har i saken.

Men med årene mot å vi voksen forandrer drømmeverden seg enda en gang. Og denne gangen en helt annen kompleks oppbygging.

Andre mennesker tar over ukjente vesener. Flyvende romskip blir til en mer tydelig tolkning av hva virkelighetens største utfordringer og følelser har av påvirkning på det indre livet. Essensen av vår sjel tror jeg.

Alltid i endring av hva omgivelser har av påvirkning på våre valg og hva vi aksepterer som regler satt opp av andre vi ikke kjenner, men som følges trofat med få glipp. Dog de hender.

Da jeg forlot familien min ble drømmeverden et sted for oppgjør. Men det var aldri endelig. Heller en kontinuerlig prosess av ønsket om å løpe fra disse problemene. Men dette var ikke mulig. Alltid et hinder. Om en elv eller tog som ikke ville gå.

Over årene endret det seg gradvis. Oftere kom jeg vekk eller hadde et oppgjør i sinne eller i en håpløshet av å forklare hvorfor valget var fullstendig rett, men nærmest umulig å forsvare.

Skyldfølelsen av mindre handlinger. Hvordan dette påvirket andre og satte igang en krevende endring som før ikke hadde vært opplevd.

Men for meg var dette flere år i skapelse.

Det å ikke føle tydelig samhold er ikke et produkt av misoppfattelse, men erfaringer om ens rolle og vår egen unike individ med dens rettmessige krav på å bli behandlet etter ens behov som barn. Ikke byrdes.

Drømmene har ikke vært en meningsløs tilstand i oppveksten og fram til nå.

Heller en verden hvor det er mulig å endre hvordan et liv man har kan bli ens eget. Hvor det er logisk at egne behov for å fungere alltid må prioriteres for å kunne fungere med andre. Det er ikke egoisme. Men våre grunnleggende behov for respekt, lik behandling, å ikke bli harselert eller mobbet, å ikke bli glemt, ha en identitet som ikke er undertrykt av andres behov for endring, og ikke minst en følelse av å være ønsket som deltaker av samholdet.

Siste ord:

Det er mer tydelig at jeg har en bedre framtid enn før. Den har blitt betydelig bedre med årene og takten for forbedring har gått raskere det siste året. Og håp er tilbake. Ikke konstant, men dominerende.

Og det er ingen frykt for at verden skal gå under. Og i drømmeverden er kontroll allerede lettere å holde.

Share