Som et menneske som lever på stønad. Som er 30, dog utdannelse ikke virker
Hvorfor ruser unge seg?

Selv om jeg ikke ruste meg da jeg var ung på slike midler, var det ikke fordi jeg ikke turde, men fordi det ikke var tilgjengelig.

Istedet skadet jeg meg med kniv på armer og bein. Det gir en rus. Det er tung å innrømme for mange, men å ta å skjære seg i huden gir en følelse av å kunne puste i et psykisk press vi selv ikke hadde noe med å ha skapt. Det var samfunnet.

Og likt er det idag. Men det er mer komplisert enn før. For idag er unge også ofte numme av hva sosialkravene er på unge unsett sosialstatus.

Media, nettet, nyheter og den konstante påminnelse om at det er umulig å vite hva fremtiden har å gi, er det umulig å ikke ende opp nummen.

Disse unge var barn da 9/11 skjedde og vokste opp med Iraq krigen, økonomisk kollaps, skoler med dårlige inneklimaer og demotiverte lærere byrdet av et byråkrati som er med å drepe den ilden som gjør en god lærer.

Når du er nummen, er det ikke snakk om å ruse seg fordi det vil gjøre det bedre. Det er å takle det indre liv som ikke er i balanse. Ønsket om ytre stimuli er sterkt.

Hadde det vært mulig for alle unge å føle en optimisme og fellesånd på skolene hadde det vært annerledes.

Jeg var engang så deprimert over at min egen mor hadde vært i kroniske smerter i over tre år etter en kraftig kollisjon. Å se sin egen mor gå fra å ha livsgnist til å bli suicidal endrer sinnet og nummer en.

Den dagen det ble for mye tok jeg 8 paracet. Det var ikke fordi jeg trodde det ville få meg til å gjøre noe dumt, men fordi enhver med internett finner ut hva grenseverdien er. Jeg ble rolig og fikk ro. Og fikk endelig la følelsene flyte ut etter år med oppbygging av press.

Unge idag er nummen! Ikke på grunn av seg selv. Og det er noe som er så tydelig et tabu å snakke om. Vår psyke. Det er jo derfor jeg får vite av så mange her inne at de liker å lese mine ærlige innlegg, men ikke ønsker å trykke Like. Jeg forstår og respekterer det, fordi samfunnet er fordømmende.

Selv bryr jeg meg ikke lengre. Min oppvekst gav med PTSD. Det er en lidelse du har med deg for alltid.

Hver gang det kommer en utfordring som er preget av stress ender det med at frykt og angst manifisterer seg. Og ikke voksen angst. Men frykten man hadde som barn. Det er hva PTSD trigger.

Dette har gjort det grundig vanskelig å kunne få seg ut i arbeidslivet. Du har sosialangsten dette gir som demotiverer en hver gang man må ta initiativ til å få seg inn i yrket, hva enn yrke det måtte være.

Fristelsen for å ty til medisiner i større doser er daglig en fristelse. Hadde jeg gjort det hadde jeg kunnet håndtert mye mer. Fordi som myk i kantene går dette. Angsten kommer ikke og stressymptomer som følelsen av å ikke kunne puste skikkelig, som om det er et magebånd som strammer inn slik at det er umulig å ta rolige dype pust. Hver dag.

Men det kan ikke gjøres. Kanskje det hadde fungert i et halvt år, men så er kroppstoleransen for stor og deretter er jeg sikker på man kan utvikle avhengighet.

Å lese på nett om at andre land har gjordt THC lovlig til medisinsk bruk for PTSD, IBS og kroniske smerter, men vite at om jeg vil kunne få dette i Norge, må jeg altså ha en dealer. Jeg vil ikke være en narkotiker.

Så alternativet er medikamenter som har høyere komplikasjoner med avhengighet, og alle har bivirkninger som er langt mer skadelige. Om det er snakk om de psykiske bivirkningene, eller de langvarige som påvirker flere deler av psyken.

Leger har forsøkt mange medisiner for å kunne gjøre det mulig for meg å kunne leve slik andre gjør. Men de er alltid med bivirkninger som bare gjør det verre etter kort tid.

Men vi kommer aldri til å få dette til i dette landet. For mennesker tror fortsatt på den latterlige illusjonen at alkohol faktisk er det verste rustoffer i Norge med flest brukere om man ser bort ifra tobakk.

Hadde jeg drukket alkohol for å dempe smertene hadde det bare gått måneder før det hadde utviklet seg til en avhengighet.

Hvorfor?

Bare fordi det ikke virker å være et ønske om å fokusere på at dette faktisk kan hjelpe mennesker med å lindre kroppen og gjøre hverdager mulig å gå igjennom uten timer på timer med smerte, hodepine og angst. Alle som ikke er noe man har selv skyld i, men som aldri går vekk.

Det er en felles knytning mellom de yngre og mitt eget problem. Begge søker ekstern stimuli for å lindre noe vondt og skape noe som føles lettere.

Men det kommer ikke til å skje. Så videre er det å måtte forsøke medisiner som alle ikke gjør alt bedre, men kanskje en del av problemet mens bivirkningene skader de andre lidelser som måtte være.

Jeg har røykt hasj. Og ja det lindrer angsten betraktelig, roer musklene og anspenthetene. Men det fungerer ikke. For man kan ikke røyke blant folk. For det er jo narkotika.

Og ikke er det korrekte typer å finne på det ulovlige markedet. Så det er ingen løsning. Og økonomisk umulig, når man er fortsatt på nsertAvklaring.

Forresten. Å leve på arbeidsavklaring på minimumssats er ikke et lukrativt liv.
Kostnader for psykolog, psykriater, resepter og lege. Heldigvis gjør frikortet behandling gratis etter nådd frigrense. Men medisinene er 350,- i måneden.

Smertepatcher, tigerbalsam, ibux, kosttilskudd og å leve med en krevende diett på grunn av IBS så står man ikke igjenn med et greit budsjett. Det er bare ikke mulig.

Men disse kostnadene er viktige fordi det er hva som er lovlig og som gir en helse som iallefall er mer balansert.

Få sosialkompetanse inn som en del av undervisning på skolene for å kunne gjøre barn og unge bedre rustet til å kunne takle sosialutfordringer i ung alder for å slippe senskadene.

For hadde dette vært veien å gå istedet for å fortsette denne meningsløse “spredning av kvalitetsinformasjon tl elever”. Kunne en som meg kanskje ha sluppet dette tunge og veldig skammelige livet som er en total byrde på alle sider av livet.

Jeg gråter hver uke. Har flashbacks. Mareritt hver natt. Og smertene. De grusomme smertene!!

Og med viten at for mange ender det med å vurdere å ta sitt eget liv eller måtte bli innlagt.

Så ikke bare skal du overleve, men unngå å bli innlagt. Igjen er samfunnet feilinformert. Du blir ikke friskere av å bli innlagt på Sanviken. Grunnet tyngdet kø tys det til medisiner som gjør en enda mer avhengig.

Valium er vanskeligere å stoppe å ta enn heroin. Det tar år å kutte ned på. Dette kommer av egen erfaring. For det er ikke grunn for meg å benytte denne medisinen fordi den ikke lengre fungerer.

Hva som venter på meg etter dette? Jeg vet ikke.

Velferdsland er vi abslutt i sammenligning med verden. Men et god velferdsystem for oss i Norge. Er det absolutt ikke i nærheten av.

Er Dere politikere ønsket i å løse bruken av reseptbelagte medisiner og andre rusmidler blant yngre. Så start å studere hele omfanget og ikke bare de punktene som får deg til å virke fornuftig.

Kanskje da.

Legaliser medisinsk bruk av THC. Så de av oss i Norge med kraftige sykdommer kan kunne få leve som Dere.

Slapp av. Vi ruser oss ikke. Det er en langt mindre styrke for å få denne effekten. Og vi kan jobbe igjen og leve liv vi har respekt for.

Å legalisere hasj er idiotisk. Det er ikke veien vi burde gå. Men heller ta det medisinske potensiale til å endelig kunne gi en stor andel av Nordmenn ekte lindring som ikke betyr en avhengighet som er umulig å takle.

Share