I tre år, fire ganger i uken, har jeg gitt alt jeg har av det jeg kan gi av energi for å komme meg ”på beina” igjen.
Jeg ble diagnosert med Irritabel tarm da jeg var 16. Siden har jeg tatt tester som viser at jeg fikk denne lidelsen ved veldig tidlig alder grunnet traumer knyttet til mobbing, familietraumer knyttet til at jeg nesten mistet mine foreldre i en omfattende bilkollisjon på Danmarksplass da jeg var 12 år.

Bilkollisjonen etterlot min mor med ingen muligheter til å returnere til arbeidslivet og kroniske smerter som fikk meg til å forstå hva ordet ”Helvete” virkelig er.

På skolen ble jeg mye mobbet fra tidlig av. Hvorfor kan en spekulere i. Kanskje det var da vi flyttet til Bergen vest fra Damsgård et år før jeg startet på grunnskolen. Selv om det ikke er store avstanden var det for barn store forskjeller. Det ble umulig å komme inn i noe vennesirkler. Lite hjalp det at vi var en av de første som bygget enebolig i et område som bestod av boligblokker og rekkehus.
Olsvik er stedet jeg skriver om.

Jeg visste allerede som 9åring at jeg likte gutter, og like godt visste jeg at ingen ønsket dette. At det var mange som ønsket sånne som meg vekk fra samfunnet, og dem som ønsket jeg aldri hadde blitt født.
Så i en røff bydel som Bergen Vest kan en med homofil legning bare gjøre en ting fra det punktet man vet en er annerledes. Å late som det ikke er slik. Gjøre skuespill av livet.

Dette har gjort store skader som jeg har jobbet med i mange år nå. Men jeg vil aldri komme over det. Det tok meg flere år enn jeg kan tilgi før jeg aksepterte hvem jeg er og at det ikke var eller er et valg.
Jeg var 24 da jeg startet å kunne akseptere å slippe meg litt mer ute blant folk. Kle meg uten med hensikt å være usynlig.

Jeg utviklet PTSD på grunn av disse delene i oppveksten, Traumelidelsen som skaper mange uhyggelige fysiske og psykiske ubehageligheter. Panikkangst, kroniske smerter daglig, Irritabel tarm, psykosomatiske smerter som viser seg som hjertebank, perioder hvor mellomgulvet stenger seg og en føler man hiver etter pusten. Når det er på sitt verste, som jeg opplever nærmest daglig, er det ofte jeg er usikker på om jeg vil kunne klare å puste om jeg ikke holder fokuset.

Sånn har mitt liv vært siden jeg gikk på barneskolen.

Jeg har til tross fullført alle skoletrinnene og med karakterer jeg kan være fornøyde over. Men det krevde en innsats hvor det ikke var sosial-liv. Dette kom ikke uten konsekvenser. Sosialangst ble en byrde jeg seinere også har måttet jobbe med.

Jeg er utdannet grafisk designer. Har gjort praksis arbeid og hadde i et og et halvt år stilling som prosjektkoordinator hvor jeg jobbet med Bergen Kommune og handlingsplanen, homoplanen for Bergen Kommune. Hvor en av oppgavene var å reise til skoler og snakke om disse problemene. Men helsen tok knekken og det betydde enda mer jobbing med å endre mine helseplager til det bedre.

NAV systemet er krevende. Det suger ut mye av drivkraften fordi du føler deg som en snylter og  ikke kjenner at du kan kreve noe mer enn det du blir gitt. Men jeg har kjempe for å få mulighetene til å faktisk komme tilbake til arbeidet.
Dette tar år. Men jeg er nå kommet så langt at jeg står i prosessen for å komme inn i en bedrift hvor jeg får muligheten til å få en forsiktig, gradvis prosess inn i arbeidslivet.

Det økonomiske er en utfordring. Det må jeg innrømme. Det er ikke slik som media og Høyresiden fremstiller livet på NAV som.
Det er ikke luksus, men planlegging for å få regninger, matbudsjett og de konstante utgiftene til medisiner, trening, transport til behandling, kostnader til smertelindrende alternative produkter som kreves for å kunne holde vekten nede.
Med Irritabel tarm er det meste i den norske livstilen utelukket. Du må leve på Soyaprodukter. Unngå ferdigbehandlede produkter. Daglig må maten lages fra bunnen og dette er ikke enkelt når kroppen verker, pusteproblemer ikke kan planlegges og ikke minst det som tyngder meg mer enn noe av det ovenfor. Stortingsvalget hvor alt jeg har i dag kan bli redusert ytterligere.

Med en Blå regjering har det blitt tydelig at mennesker på NAV vil få reduserte ytelser, velferdstilbudet vil måtte kreve endringer. Skattelettelser for middelklassen krever sine ofre. Og jeg er i gruppen som det virker å bli store endringer i.

Allerede sparer jeg til året som kommer. Selv om jeg har engasjert meg på den rødgrønne siden. Ikke bare fordi jeg identifiserer meg med den rødgrønne siden, har vært politisk engasjert fra ung alder. Men fordi jeg er desperat redd for konsekvensene ved et regjeringsbytte.

Blir det endring vet jeg ikke hvordan det skal gå. Det er så krevende allerede. Og så skal det bli enda mer krevende? Hvordan skal jeg få det til med kravene som settes for å bli bedre.

Jeg vil aldri kunne bli frisk fordi det ikke finnes behandlinger som vil gjøre dette. Det står på meg.

Jeg skriver dette i håp om at andre kan se at det er de av oss i NAV systemet som virkelig ønsker å bli frisk, arbeide og gjøre vår del for å holde Norge på toppen i Verdens respekt.

Det er allerede et tyngded velferdssystem, men i forhold til hva som kan komme er det ingenting å klage over.

Vær så snill å ta dette med deg når du vurderer hvem du ønsker i regjering. Og at ingen skatteletter kommer uten at noen må ta prisen. En pris som vil bety jeg ikke vil kunne komme meg  skikkelig i bedring, og deretter har betraktelig mindre sjanser for å komme i arbeid.

Share