Det gikk såpass inn på meg at jeg ikke så det som mulig å kunne klare meg som en grafisk designer. Om jeg ikke kan stå opp om morgenen. Hvem vil ha meg da??

Så istedet ble forventingene sluppet. Fokuset var å tjene penger, betale regninger og komme meg opp i et nivå med litt respekt igjen. For den var borte.

De neste tre årene jobbet jeg i butikkyrker. Ambisjonene kom med tiden og igjen var jeg ønsket for mine evner til å gjøre jobben og viste tydelig ønsket om å avansere. Det er desverre så ofte at den som viser ønske om å gjøre bedre, men som ikke har selvtilliten til å sette grenser og si nei, vil bli ønsket i stillingen de er i og ikke gå opp i ansvar eller senioritet. Men det ligger ofte i luften. Noen ganger blir en lovet stillinger ved å fortsette med styrken. Når det viser seg å ikke være mer en tomme ord. Kan en tenke seg selv hvor demotiverende dette er og ikke minst destruktivt?

Kroppen kollapset fysisk. Det tok et halvt år å komme seg. Jeg utviklet lidelsen, panikkangst.

Det tok år før jeg fikk god oppfølging og skikkelige tester. Faktisk er det bare de siste to årene at dette har skjedd. Det var da jeg klarte å ta ansvar for meg selv at dette ble mulig. Igjennom terapien kom selvtilliten og en bedre forståelse av at det er jeg som må la kroppen få tilpassing til jobb og livet, og at dette betyr at ikke alle drømme kan nås.

Jeg trenger tilpassing. Jeg måtte benytte meg av NAV.

Jeg bestemte meg for fire år siden  å endre livet mitt til noe bedre. Siden da har større og små endringer blitt gjort. 4 år uten røyk, 1 år uten sukkerholdig brus, halv år siden begynte slankingen å vise endringer og nå 26 Kg lettere med en bygget opp kropp er kroppen akkurat helt lik.

Men jeg er på vei I en retning.

Jeg vil ut av NAV fordi det føles som verste identiteten man kan ha. Den få har noe forståelse eller respekt for i media, aviser og i sosialmedia. Alle hater en selv om man har gode årsaker til sitt handikapp.

Jeg er ingen NAVer, men folk skriver som om det er et fett. Og det har gjort at jeg har skjult det fordi jeg føler meg så mye mindre verd. Selv om jeg har mine ferdigheter og kan gjøre mye om bare tilpasset er det som om jeg har tapt fordi det er stemplet NAV i pannen min. Et biprodukt av samfunnet.

Det er noen ganger som å skulle forsøke å holde tilbake vannet til et fossefall. Så det vil bare renne over deg og får du ikke støtte igjennom Psykolog eller advokat er det umulig å vurdere NAV. Så gale er det idag ja. Det er desverre virkeligheten.

Det er mange som trenger hjelp. Til helse, til psyken og for å kunne finne ut hva en kan utføre av arbeid og forstatt komme på jobb i flere år som kommer. Dette er ikke alltid en utfordring et individ klarer å løse selv.

Det er her jeg ønsker å skulle kunne avslutte, men det ville ikke vært rett

Jeg er fortsatt som sagt uten noen definitiv diagnosa, terapien har fortsatt en stund før vi kan kalle det “fikset” og smertene er ikke engang startet på.

Jeg fortsetter å forsøke å finne veier å gjøre det mulig å bli arbeidsdyktig 100% ved å kompnsere smerten  lindrende øvelser.

Så da er 3 del å starte å skrive på. Veien igjennom systemet – opplysning eller forfall

Share